Flyktningebarna, Libanon mars 2016

Barna.

Flyktningebarn
Barna er de første vi møter på

Barna er de første vi møter på. De kommer mot oss, smilende og nysgjerrige. Titter fram fra teltene. Nydelige jenter og gutter i alle aldre. Felles for dem alle er at de går barbeinte i plastslippers. Noen smårollinger på 2-3 år sitter og leker med noe søppel i sølevannet/bekken som renner forbi. Nå strømmer flere til, ryktet om besøk i leir sprer seg fort. Vi har med oss bamser og er litt redde for at vi ikke skal ha nok til alle. Det er nettopp derfor vi har valgt oss ut to små leire på henholdsvis 12 og 36 telt.

Den håpløsheten og fortvilelsen som vi tydelig kan se i øynene på mange av de voksne, er så å si nesten fraværende hos den yngste generasjonen. Heldigvis.
Barna er utrolig tilpasningsdyktige og skrudd sammen på en måte som er så livgivende og håpefull. Glade for å få oppmerksomhet og bli fotografert sprudler de rundt oss i håp om å bli sett.
De har ingen leker, men likevel finner de ting som de greier å forvandle til morsomme sysler. Under vanntankene har de hengt noen tau som fungerer som husker. De skraller og ler og viser oss rundt. Noen av dem nærmest stolte, de kjenner jo ingen annen virkelighet. Dette er normalen.

Hva skulle de gjort uten barna? Det er de som er den største motivatoren og drivkraften for å holde ut hverdagen. Det er barna som hele tiden gir næring til håpet om å få tilbake et normalt liv. Dette gjør de simpelthen bare ved å være til -bare i kraft av at de er barn ❤️

%d bloggere liker dette: