Distribusjon av ovner og brensel til syriske flyktninger i Bekaa, Libanon

For de syriske flyktningene som bor i teltleire i Bekaadalen er tilgang på ovner og brensel er helt avgjørende for å kunne overleve Foto: Ron Bruinvis

Bekaadalen i Libanon kan være iskald vinterstid.

Det er ikke uvanlig med snøstormer og temperaturer ned mot 15 kuldegrader i disse fjellområdene.

For de syriske flyktningene som bor i her betyr det at tilgang på ovner og brensel er helt avgjørende for å overleve de neste månedene.

MBS-AID gjennomførte innkjøp og distribusjon av ovner før teamet returnerte til Norge før helgen. Gjennom våren og sommeren har våre trofaste givere bidratt til at vi kunne gå til innkjøp av hele 200 ovner. For 200 ovner betalte vi 7000 USD, som betyr 35 USD per ovn, noe som er en svært god pris! Ovnene som leveres komplett med rør/piper og dieseltank er svært økonomisk i bruk. Dette var avgjørende for oss ved valg av ovn.

Disse ovnene brukes ikke bare til oppvarming, men kan også brukes som ovn for koking av mat og vann.

Da det ikke var mulig å oppdrive 200 slike ovner hos en enkelt forhandler ble vi satt i kontakt med en entreprenør som kunne være behjelpelig med å skaffe dette antallet på kort varsel. Sammen med en representant fra Ministry of Social Affairs møtte vi eieren av byggefirmaet på en kafe like utenfor den kristne byen Zahle. Han kunne tilby oss ovnene på kort varsel med levering på et av lagrene til MoSA i Bekaa.

Når vi ruller inn i byen hvor vi har avtalt å møte for mottak av ovner har allerede første lastebil ankommet.

60 ovner er lastet av og står klar for å bæres inn på lageret. Vi informeres om at neste lass med ovner vil være her ca kl 13, og vi har dermed tid til å distribuere noen av ovnene til de mest trengende før neste lass er på plass.

Ovner lastes av og bære inn på lageret. Foto: Ron Bruinvis

Representanten fra MoSA er godt kjent med situasjonen til flyktningene i området. Han anbefaler at vi drar ut til en familie som oppholder seg i en garasje/kjeller like i nærheten. Familien på syv har tre psykisk utviklingshemmede barn, er svært fattig og uten varmeovn. Underveis svinger vi innom og kjøper med oss diesel på kanner for å gi dem sammen med ovnen.

Dieselkanner fylles før vi leverer ovner. Foto: Kim Søderstrøm

Når vi svinger inn på jordet hvor huset og garasjen ligger ser vi en liten gutt stående i veien ved huset. Han står urørlig og ser på oss i det vi ankommer. Vi kjører helt fram, gutten står fremdeles midt i veien, skitten, barfot og matt i blikket. Han rikker seg ikke og vi stopper helt opp.

I det vi går ut av bilen kommer en liten jente løpende mot oss, smiler fra øre til øre og gir fra seg noen lyder som vi ikke helt får tak på.

Foreldrene kommer mot oss og ønsker oss velkommen. Deretter viser de oss ned i en åpen garasje og inn til en kjeller. Kjelleren består av murvegger med åpninger mellom. Ingen dører, ingen møbler eller senger. Bare noen tepper på gulvet i det innerste rommet. Vi forstår raskt at dette stedet er lite egnet for mennesker å bo i, og i særdeleshet en familie med tre psykisk utviklingshemmede barn. Dette er dessverre virkeligheten her i Bekaa, et område med flere syriske flyktninger enn libanesiske fastboende.

Rommet hvor familien på syv oppholder seg. Foto: Ron Bruinvis

Ovnen bæres inn og vi blir fortalt at de ønsker den montert i det innerste rommet.

Et par skitne madrasser i en krok forteller oss at det er her hele familien tilbringer natten.

Vi strever litt med å få på plass rørene til pipen da de ikke passer helt sammen. Det viser seg at vi mangler et rør-bend for å få riktig vinkel på pipen ut av rommet. Vi legger igjen 5000 Libanesiske pund slik at familien kan kjøpe det rette røret for å installere ovnen. Dieselkanner blir bært inn og vi ser takknemligheten i kvinnens øyne bak det tildekkete ansiktet hennes.

Den lille jenten kommer løpende mot oss i det vi er ute ved bilen igjen. Hun er kanskje 5-6 år, med lange mørke fletter, litt for store briller og to kjempestore men vakre øyne. Hva hun prøver å si er ikke lett å få fatt på, men moren forteller at hun vil vi skal ta henne med til Norge.

Den lille jenten ønsker at vi skal ta henne med til Norge. Kanskje ikke så rart med tanke på hvilke forhold barna her lever under. Foto: Kim Søderstrøm

Vi slår av en rask prat med familien før vi haster videre tilbake til bilen og returnerer til lageret.

Ved lageret har det siste lasset med ovner ankommet.

160 nye ovner er stuet sammen på bilen, og lastes forsiktig av. Hver enhet består av ovnselement, dieseltank, dryppregulator, pipe og et rør-bend. Et par timers bæring, sortering og telling og alle 200 ovnene er vel på plass.

200 ovner på plass. Foto: Gunnar Brandsdal

Vi har et par timer til før retur til Beirut og vi ønsker å benytte timene til å distribuere et par av ovnene til de mest trengende. MoSA anbefaler at vi tar med oss et par ovner til leiren vi var innom med noen bamser og fotballer forleden dag. De resterende ovnene vil MoSA distribuere fortløpende fram mot vinteren.

Vi svinger innom bensinstasjonen også denne gang og tar med oss 2 kanner diesel, en til hver ovn . 

Vel fremme ved flyktningeleiren laster vi av og bærer inn ovner, piper og dieselkanner. Den første ovnen blir montert i et telt hvor man har satt opp en slags trevegg som skiller rommene fra hverandre. Ikke helt i henhold til hva man har lov til i disse provisoriske teltleirene. Den libanesiske regjering har innført forbud mot å bygge noe som kan minne om et permanent bygg, og man har derfor ikke lov å bygge trevegger, eller ha betongdekke under teltene.

Danish Refugee Council og IKEA har begge tilbudt å levere gode teltkonstruksjoner som er langt bedre enn hva man kan bygge på egenhånd.

I begge tilfeller har den libanesiske regjering innført forbud mot disse teltene. Forbud i frykt for at man skal levere noe som kan se ut som et permanent bygg. De mange tusen teltleirene som befinner seg i Bekaadalen består derfor av provisoriske telt bygget av flyktningene selv.

Teltleir
Regjeringen har nektet FN å bygge permanente flyktningeleire i Libanon. Flyktninger må derfor selv sette opp provisoriske telt av presenninger og enkle materialer. Foto: Ron Bruinvis

I det andre teltet vi blir ført inn i står en ung dame og strever litt med å få dekket til hår og ansikt i det vi kommer inn.

Hijaben fås raskt på plass og hun forklarer at mannen hennes er på jobb.

MoSAs representant informerer henne om at vi har med en ovn til henne. Han spør om det er greit at vi monterer den opp. Kvinnens øyne smiler bak det nå tildekkete ansiktet og hun setter seg ned sammen med barna i teltet.

Ovn
Montering av ovn mens spente barn følger ivrig med. Foto: Kim Søderstrøm

Den minste jenten, kanskje halvannet år, er veldig kontaktsøkende og vi leker litt med henne mens ovnen monteres.

Barna er veldig nysgjerrig og interessert i å bli tatt bilder av. En litt større gutt roper «selfi» – «please take a selfie with me». Vi har en liten foto-seanse i teltet. Stemningen er god, latteren sitter løst og vi kjenner gleden og takknemligheten barna utstråler. Kanskje på grunn av ovnen vi har levert? Kanskje på grunn av fotballkampen forleden dag? Eller kanskje rett og slett fordi dagene i en flyktningeleir vanligvis ikke har så mye spennende å by på for unge gutter og jenter.

 

[gallery_bank type=»images» format=»masonry» title=»true» desc=»false» responsive=»true» display=»all» sort_by=»random» animation_effect=»bounce» album_title=»false» album_id=»15″]

Merket med: ,,